FYRVERKERI

what a night for a dance,
you know i’m a dancing machine
put a fire in my bones
with the sweet taste of kerosene

and i told myself
boy, away you go
it rained so hard
it felt like snow
everything came
tumbling down on me
in the back of the woods
in dark of the night
the paleness of the old moonlight
everything just felt incomplete
dreaming of revelry

Jeg blir helt gal her jeg sitter. Plutselig, uten å gi meg noe forvarsel, så bestemte knappene på mobilen min seg for å klikke fullstendig. Det lille monsteret har nå byttet på alle knappene, slik at hvis jeg trykker på “tilbake” så skriver den “123″, hvis jeg trykker på “1″ så skriver den “12″, det skjer ingenting hvis jeg trykker på “4″. Knappen “2″ ser ut til å funke, men alle de andre har fått identitestkriser. Jeg tenkte at hvis jeg skrudde mobilen av og på så ville den kanskje fungere igjen. Men hva? Nei. Knappene er fortsatt ikke seg selv, og det er derfor umulig for meg å skrive inn passordet. Men oi, se der ja, nå sluttet “tilbake”-knappen å funke, så min lure plan om å skrive inn tallet “1″ som blir “12″ for så å slette 2′ern, gikk nå i vasken. Så jeg tar ut batteriet og sim-kortet for å prøve på nytt. Men oi, hva skjedder der? Tastelås ja. Som forblir tastelås. “Opphev”-knappen funker selfølgelig ikke. Er jeg overasket? Nei.

Men faen heller, jeg trenger mobil.

Eller gjør jeg det?

Det er tross alt ferie.

When I threw the flower out the window, I knew it was lost forever. I never imagined picking it up again or finding a new one. The flower wasn’t good for me.

But here I am, holding another one in my hands. It will slip out the window any time now, just like the last one. I know that, but I don’t care. They’re so good. Too good.

New Moon var herlig. Fantastisk. Morsom. Imponerende. Ikke bare imponerende til at jeg hadde dårlige forventninger til filmen, men faktisk imponerende. I en film som er basert på en bok må man alltid kutte ut noen deler, og det er alltid rart å se hvordan ting går så fort i filmen i forhold til boka, men jeg synes at de prioritert riktig. Veldig riktig. Forholdet mellom Edward og Bella i den første filmen var helt feil i fohold til boka, etter min mening, men i New Moon var forholdet på plass. Edward er ikke så mye med i filmen, og dette skuffer kanskje fjortissjentene, men når han var med så var det herlig å se på han og Bella sammen. Jeg kunne ikke stoppe å smile i starten, og det var så deilig å se at de endelig hadde klart å få frem den magiske gnisten i forholdet deres på film, og ikke bare i boka.

Karakterene (Bella, Edward, Jacob, hele familien Cullen, og generelt alle) var mye bedre i New Moon. Man ble faktisk kjent med karakterene på et nivå som lå under overflaten. Bella fikk vist mer av seg selv, og hun ble mer enn en liten naiv stormforelsket jente (som jeg tror man fikk inntrykk av i den første filmen), men man lærte mer om henne som person, og hva hun faktisk ønsker og tenker. Man lærer mer om Edward, og at han ikke er en overdramatisk “Romeo” som kan kjempe sine lyster om å drepe Bella som en flue klistret på fluelim. Men at han synes hele situasjonen faktisk er veldig vanskelig, at han har føleler på samme måte som mennesker, og at han, ikke minst, er en utrolig morsom kar. Jeg simpelthen elsker smilet hans, når han kommer med en morsom kommentar eller ler. Det var noe av det jeg savnet mest i den første filmen; denne morsomme, menneskelige Edward.

Man ler generelt ganske mye i filmen. Det er lett å se at de har hatt et større budskjett og en bedre reggisør. Humor gjør ting menneskelige, og overdramatisering gjør ting følsomme. Reggisøren har vært veldig bevvist på dette, og fått oss til å le på de riktige tidspunktene, og skjøvet en klump i halsen vår på de enda mer riktige tidspunktene.

Filmen hadde bedre “kvalitet” enn den første. Bedre kamera, bedre lys, bedre locations, osv. Dette gjør det mye deilige å se på en film. Og ikke vet jeg, men kanskje de har sammarbeidet med forfatteren mer i denne filmen, men den stemte ihvertfall mer med boka. Hendelsene fra boka var prioritert veldig riktig, skuespillerne var på plass, og vampyrene var et par hakk mer vampyraktige enn før. Det likte jeg.

Så all denne dårlige kritikken av filmen kommer nok fra folk som ikke har lest boka eller som ikke liker boka. Det er både bøker og filmer som du enten hater, eller elsker. Liker du ikke boka, så ikke se filmen. Men liker du New Moon som bok, så må du definitivt se filmen.

God natt :)

New Moon

Vampyrtenner laget av tyggis

Jeg har laget disse idag.

To gode venniner på kafè.

To sexy venniner på kafè.

To kule kusiner.

Dreaming.

Dreaming when the sun is up,
dreaming when the sun is down.

I gotta feeling.

A feeling that makes my mind drift.
Away form angriness and reason.
Drift to warmth and excitement.

So let me in,

I gotta feeling.

Jeg har hatt mange drømmer i mitt liv. Det startet med drømmen om å være superstjerne. Mange små jenter vil være superstjerner. De vet ikke om de ville synge, danse, være skuespiller, være med i idol, grand prix, eller være stripper. De vet ikke hva forskjellen er. Jeg ville bare være superstjerne.

Drømmen ble tydeligere, og det ble etterhvert klart at jeg ville bli danser. Den drømmen hadde jeg lenge, jeg danset lenge, og elsket dette. Jeg er fortsatt glad i å danse, men det er ikke lenger drømmen min.

Da jeg til 12′års-bursdagen min fikk et digitalkamera, begynte jeg å ta bilder og å filme. Det var gøy, og pappa lærte meg å redigere film i et veldig gammelt program på en gammel Windows 98 PC. Noen år senere fikk jeg et videokamera. Jeg hadde det med meg overalt og filmet alt jeg gjorde så ofte jeg hadde sjansen. Jeg har derfor 12 fulle videotaper, og ca hele 2007 på film, da inkludert snikfilming i klasserommet i 9′ende klasse og massevis av filmer av øvingen til oppsetningen av Grease på Jordal skole.

Jeg begynte å leke meg med “Adobe Premiere”, som er et ganske avangsert filmprogram som likner veldig på “Final Cut”, for de som har hørt om det. Jeg redigerte masse filmer for morro skyld, og laget til slutt en film i Kunst og Håndtverk i 10′ende klasse som jeg fikk 6′er på.

Nå går jeg Medier og Kommunikasjon på Elvebakken, og jeg startet der med en hensikt om å drive med film. Drømmen var nå å bli reggisør, helst for reklamefilm, men kanskje til og med til en ordentlig stor film. Sistnevnte så jeg på som en bonus. Det var reklame jeg fant fasinerende, og det var slike morsomme kortfilmer jeg ønsket å lage.

Jeg valgte “film” i fordypning i første klasse, og lærte mye om hvordan en filmproduksjon foregår, og jeg er ikke lenger sikker på om dette passer for meg.

Så i år har jeg begynt å drømme på nytt. Idag fikk vi informasjon om hva vi kan velge i fordypning i år. Jeg hadde klart bestemt meg for å ikke velge film, og lå derfor og vippet mot foto. Som jeg har sagt, så leser jeg “Menn Som Hater Kvinner” for øyeblikket, og dere kan ikke klandre meg for å bli påvirket. De fleste hovedpersonene i denne boka er journalister, og eller å ha lest 172 sider så begynner jeg å finne dette yrket facinerende, spennende, og definitivt noe som kunne passet for meg. Hvis du er fast leser av denne bloggen så har du nok klart å gjette deg til at jeg liker å skrive. Men ikke bare skrive, jeg liker å skrive om akutelle ting, ting som skal vekke oppmerksomhet, og ting som engasjerer meg eller som jeg ønsker at skal engasjere andre. Det holder heller ikke å tenke på ting eller snakke om det. Jeg vil ha det ned som ord og setninger, og sist men ikke minst; publisert på nettet.

Jeg har lekt med tanken i hele dag. Sabina Brunstein som journalist? Egen spalte i Aftenposten? Kanskje med både tekst og foto? En kombinasjon? Redaktør i et eget magasin? Tenk så mange som ville lest det jeg hadde å skrive. Tenk så mye jeg kunne provosert og påvirket folk.

Jeg liker tanken. Hva synes du?

Hva? Tenker du. No way. Jeg vet. Helt enig.

Men hvis du hadde sett kalenderen min på macen så ville du nok fått sjokk over hvor organisert og detaljert den er fylt inn. Hvis du viste hvor ofte jeg ringer kontofonen min for å holde orden på hvor mye penger jeg bruker så ville du nok også fått sjokk. Og hvis du vet hvordan jeg er når jeg jobber med et skoleprosjekt, så vet du at jeg må ha kontroll på ALT og passe på at ingenting går galt.

Men når det kommer til å skrive en engelsk bokanalyse som skal leveres på onsdag eller å legge meg til passende tider, så er jeg den største slasken i hele verden.

Noen ganger har jeg full kontroll, andre ganger null kontroll, men vanligvis lever jeg i mitt eget lille kontrollerte kaos som ingen andre enn meg skjønner. Og jeg liker det sånn.

Meg og mitt trofaste teppe som jeg koser meg under hver eneste dag.

Jeg føler meg som en metallboks med en tikkende bombe inni meg laget av kokende lava som ingen ser.

For øyeblikket sitter jeg på gulvet. Jeg sitter inne på det andre rommet inne på rommet mitt. Nå høres det ut som om jeg har et veldig stort rom, men det har jeg ikke. Vi skal rive veggen mellom disse to rommene, slik at rommet kan bli nogenlunde, eller egentlig ganske stort. Inne på dette rommet er det tre kommoder fyllt med klær, to pappesker med klær som jeg enda ikke har pakket ut, diverse puter, en rykksekk, andre pappekser med ting som forløpig ikke har noe sted å være, et klestativ, en TV som ingen bruker, og en vannpipe. Jeg hører på veldig rolig og avslappende musikk, og har samme tilstand i kroppen min. Jeg har faktisk trent yoga. 20 minutter for meg selv på en yogamatte i et halvmørkt rom. Nå er jeg ferdig, men jeg har fortsatt ikke reist meg fra gulvet. Dette er enda en av mine metoder for å roe ned tankene, så nå skal de få hvile helt til de må være på for fullt under matteprøven imorgen.

God natt.

Okay, mine kjære lesere og venner, nå skal jeg slutte å skrive emo-innlegg. Jeg har merket hvordan postene mine i det siste bare er depressive og negative. Jeg baklager, så nå skal jeg prøve å klargjøre hvorfor jeg ofte virker depressiv på bloggen min. Noe dere kanskje ikke vet om meg er at jeg ikke liker å være alene. Det som skjer når jeg er alene er at jeg tenker veldig mye, og veldig mye på ting som ikke gjør meg glad. Derfor har jeg et stort behov for å alltid være i nærheten av andre mennesker, slik at jeg ikke behøver å tenke så mye. Og når jeg er alene så ser jeg på TV-serier (for øyeblikket holder jeg på med Dexter), leser jeg bøker eller så hører jeg på musikk som får meg i godt humør. Problemet mitt er rettere sagt at jeg blir trist av å være alene. Det er grunnen til at jeg gjør så lite lekser, fordi da blir jeg tvunget til å sammarbeide med hjernen min, og hjernen kan noen ganger være en liten djevel.

Hvis noe av dette kom som et sjokk for noen så er jeg ikke overasket. Det er fordi når du ser meg så er jeg alltid glad, og det er fordi når du ser meg så er jeg ikke alene. Kanskje dette til og med er grunnen til at jeg blogger, slik at noen skal høre meg når jeg sitter alene foran skjermen.

Jeg er ikke så veldig utadvendt, selv om du kanskje skulle tro det, fordi jeg elsker å være sammen med andre mennesker. Men hele poenget med å være sammen med andre er at da kan jeg glemme hvem jeg er og alle tankene mine. Det gir meg muligheten til å slappe av, til å leve.

Så ja, dette ble kanskje ikke et veldig happy-happy-innlegg, men jeg trengte bare å få dette ut.

(Haha, er det ikke morsomt hvor mye lettere det er å snakke om personlige ting på nettet enn face-to-face til de du faktisk vil ha det ut til)

Fin helg med fine mennesker :)

Beklager. Jeg har ingen inspirasjon lenger. Ingen inspirasjon og ingen motivasjon. Hodet mitt består bare av spørsmål.

Hvem skriver jeg for?
Hvorfor skriver jeg?
Hva er det jeg vil at folk skal lese?
Hva er det folk vil lese?
Hvem leser?
Hvorfor har jeg ingen inspirasjon og motivasjon lenger?

Skal jeg være helt ærlig, så føler jeg meg ikke så veldig bra. Jeg har ingen grunn, så ikke spør.

Jeg elsker å fortelle folk at jeg ikke liker snø, at jeg ikke liker vinteren, at jeg ikke liker jula, og at jeg helst vil feire jul i et annet land, langt borte fra gaver og mas, heller med sol, strand og biff.

Folk blir sjokkert, og jeg nyter synet av deres åpne kjeft og store øyne, “hvordan kan en nordmann mene noe slikt?”, tenker de.

Men så dere vet det, jeg sier det ikke bare for å sjokkere. Jeg mener det av hele mitt hjerte. Jeg orker virkelig ikke snø og kulde allerede. Julenissen finnes ikke lenger, julebrusen og pepperkakene fyller alle matbutikkenes hjørner allerede i oktober, og julestemningen er, vel, borte.

Jeg har ikke noe imot familietreff, men jula har bare blitt enda en unnskyldning for å gjøre det mennesker liker best: å være egoistiske. Og ikke bare egoististe, men egoistiske med god grunn. Jeg blir nesten kvalm av alle pengene vi sløser bort på julestæsj. Det høres kanskje klissete ut, men holder det ikke bare å være glad i hverandre? Må vi virkelig stelle i stand denne store feiringen, danse rundt juletreet, gi hverandre gaver, bare for å se hverandre?

Men samtidig (merker at jeg motsier meg mye her), så har jeg ikke noe imot dere som kan nyte julen, og feire den uten å måtte tenke så altfor mye på hvorfor vi gjør alt mulig her i verden.

Men det er så deilig, så skinnsykt deilig, å bare reise bort fra alt maset, ligge på stranda å lese en bok, uten noen som helst bekymringer.

Nå har jeg sittet foran denne skjermen i 20 minutter og fortsatt ikka klart å komme opp med noe smart å skrive. For det er slik det har blitt, har jeg ikke noe smart å skrive, skriver jeg ikke i det hele tatt.

Fuck. Jeg skriver et dikt.

Søvnløse dager
Hodet har tatt ferie
Skjellett og muskler sitter kun igjen

Svart hvitt, ingen farger
La stillheten herie
Tankene vandrer, men kommer alltid hjem

Liv og røre, hvor er dere blitt av?
Kyss bak gardina, drama et krav?

Drømmer så små, galopp blir trav
Når fornuften har kommet, hvem er jeg da?

Det er som om kroppen min ikke orker mer. Som om jeg er syk, bare uten at jeg har feber, hodepine, dårlig mage eller lignende. Jeg er helt frisk, jeg er bare sliten. Og det er ikke det at jeg ikke orker noe som helst. Jeg orker mye, bare ikke like mye som før. Men jeg drar aldri ut på fredager lenger, bare lørdager. De fem hverdagene på skolen er blitt alt for mye for meg, jeg kommer ofte for sent, og i dag f.eks var jeg så sliten at jeg rett og slett ikke orket å komme meg opp av senga. Det er som om jeg slites ut av mye mindre enn før. Jeg massevis av energi til tider, men plutselig, så er all energien borte.

For å være helt ærlig, så er problemet mitt at jeg mangler motivasjon. Jeg har masse motivasjon til å drive med revy og ting jeg liker. Men motivasjonen min for skolearbeid er så gått som forsvunnet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut 1 1/2 år til med allmennfag og kjipe medielærere.

Og skal jeg være enda mer ærlig, så synes jeg den norske skolen suger. Den suger virkelig skikkelig hardt. 1 av 20 lærere er kanskje nogen lunde bra, mens resten er det rett og slett umulig å lære noe av. Jeg går media på Elvebakken, og forventer faktisk at lærerne skal være bedre der enn på Jordal ungdomskole. Jeg er veldig takknemlig for de bra lærerne på Jordal, som ga meg tonnevis med motivasjon til å lære i absolutt alle fag, og da jeg startet på Elvebakken, og det virket som om lærerne kunn hadde et snøfnugg med utdanning, så kan jeg ikke hjelpe mot at jeg mister motivasjonen.

Skolen er en pinebenk, og jeg orker snart ikke mer.

Det er sent. Igjen. Ikke litt sent, ikke sent til å være hverdag, men allikevel en hverdag, og allikevel sent. I det siste har jeg tenkt på en ting. Venner, kjærlighet, folk som står deg nær, folk du er knyttet til, folk du er med fordi du må, og folk du er med fordi du liker dem. Vi har alle litt av vært, vi har alle en person vi ser på som vår beste venn, de fleste har i hvertfall èn person de har er betatt av, forelsket i, seksuelt tilrukket av eller lignende, og vi har alle mennesker vi ikke liker, men som vi allikevel er tvunget til å omgås med.

Du vet når du starter på en ny skole, og alle prøver å bli så godt likt som mulig, og når det danner seg gjenger og noen gjenger er kulere enn andre? Hva skjer etter et år når slike gjenger blir oppløst, noen blir ekskludert fra gjengen, noen nye kommer inn, gjenger blandes og gjenger deles opp? Det blir koas. Det blir torden, orkan og lynnedslag. Vi tenker at familie er noe du er født inn i, noe du ikke kan velge selv, men at venner er dine venner fordi du liker dem og ønsker å være venn med dem. Det er feil. Det er mange du er nødt til å være venn med enten du vil det eller ikke. Og hvis du først er venn med en person må du plutselig være venn med 10 andre, men hvis du ikke ønsker å være venn med en person mister du plutselig 10 venner. Og skal du gi langt faen i disse reglene så ender du sannsynligvis opp med å være alene.

Hvorfor er det sånn?

Slik jeg lever mine dager for tiden er jeg nesten bare med folk jeg liker. Jeg kan godt innrømme at jeg ikke er den peneste eller mest populære jenta på skolen, eller den som har flest gutter etter seg eller den som er invitert på flest fester. Jeg fester når jeg føler for det, og fester med folk som gjør meg glad. Det er ganske ofte, fordi det er mange folk som gjør meg glad, og jeg er jo generelt en person som liker å omgås med mennesker. Men allikevel så orker jeg ikke kontakte folk som ikke kontakter meg tilbake, eller folk som har mange venner fordi de er kule, folk som er egoistiske og vil bruke meg for den sympatisk lytteren jeg er, folk som forstyrrer trynet mitt når det er en halvtime igjen til innlevering av en skoleoppgave, eller folk som finner seg nye, kulere og bedre venner istedenfor meg. Men skal jeg være helt ærlig, så trives jeg godt. Jeg er ikke fordomsfull og jeg liker de fleste menneskene jeg har rundt meg, men jeg orker samtidig ikke påtatte og falske vennskap. Jeg er med folk som jeg kan stole på, som bryr seg om meg, folk jeg kan le sammen med, folk som får meg til å smile.

Jeg orker ikke å prøve å være kul, jeg orker ikke å høre på pisspreiket til egoistiske venninner, og for å oppsummere gårsdagens revyfest, så orker jeg ikke å våkne opp med en hodepine som hadde laget rave-party i hele kroppen min dagen etter.

Revyfesten var forresten veldig festlig. Og det var en sammenkomst med mange mennesker jeg liker i veldig fine kostymer.

God natt.

Jeg heter Sabina Gabriela Brunstein
Jeg er halvt norsk og halvt argentinsk
Jeg går på Elvebakken VGS, Medier og kommunikasjon i 2. klasse
Jeg ble 17 år i forrigårs
Jeg skriver dagbok hver dag
Jeg har aldri hatt en kjæreste, og er veldig kresen når det kommer til gutter
Jeg sovner på skolen, t-banen og sofaen, men er lys våken når jeg skal legge meg om kvelden
Jeg vil bo i utlandet når jeg blir eldre
Jeg elsker alt innenfor musikk, dans og teater
Jeg elsker dyr
Jeg liker ikke tilstanden jeg blir i når jeg er full
Jeg står naken foran speilet hver dag og tenker på det jeg vil forandre med kroppen min
Jeg liker å snakke med barn på en voksen måte fordi jeg føler de forstår mer enn det vi tror
Jeg liker å tolke drømmene mine
Jeg ser på musikk og bøker som underholdning
Jeg elsker å kjøpe nye ting
Jeg hater når folk bruker homo eller jøde som skjellsord
Jeg klipper håret mitt selv og har ikke vært hos en frisør på ca 4 år
Jeg spiser ikke frokost i hverdagene
Jeg synes det var veldig avslappende og deilig den perioden jeg ikke hadde mobil på ca 3 uker
Jeg elsker å møte nye mennesker
Jeg gjør ikke lekser
Jeg har ikke som mål å bli rik når jeg bli voksen
Jeg har som mål å leve et så spennende liv at folk sperrer opp øynene og slutter å blunke når jeg forteller dem om meg selv
Jeg elsker sushi
Jeg lager mine egne øredobber
Jeg får nye ideer til filmer, bilder, design av klær og hus flere ganger hver dag
Jeg sover alltid med to dyner

Og det var litt om meg. Nå er det sent. God natt :)