jeg stuper.

Det er september. Høstmåned, ikke sant? Den tiden rett før bursdagen min, den tiden man kan gå i sånne store gensere og tynne strømper uten å fryse og samtidig se stylish og kul ut med lag-på-lag-klær. Sikkert hipsternes favorittmåned. Men faens, pokker, helvete! Som tiden går og som jeg snufser og nyser. Nesa mi er tett. I september. Noe er svært galt. Tiden er blitt en liten rebelsk unge og har sluttet å følge systemet. Tiden går fort. Så fort at jeg ikke følger med og blir forkjøla før jeg har rukket å fylle nitten. Ro deg ned, lille rebelske tid! Legg deg under dyna, les en bok, tell til ti og pust med magen. Ingen har hastverk.

Tiden. Det er altså det jeg snakker om. Her på denne bloggen som har fulgt meg i årevis men dessverre har vært ensom de siste månedene. Tiden har gått fort forbi, latt hjernen og livet mitt inn på andre baner og nye mennesker. Plutselig er mye borte. Plutselig er mye annerledes, samtidig som ingenting er glemt. Mye er savnet. Dette savnet er skummelt, for det man savner kan forsvinne. Savn er minner, savn er lengsel, savn er fortid, ikke fremtid. Uten en tidsmaskin vet jeg at mine savn etterhvert vil bli til stein. De vil forbli minner, bilder i hodene våre, gode, dårlige og umulige å endre. Støpt i jern. Malt i blekk. Tattovert på huden.

Livet er egentlig ikke så vanskelig. Det føles ikke så dypt, eller så skummelt, eller så avgjørende som det høres ut som her. Livet er faktisk deilig. Skolebenken er over og skjebnen er mine i egne hender. Skaffe meg mat, skaffe meg klær, tjene penger, bli voksen, tenke sjæl. Endelig.

Jeg stuper.

shit, livet.

Jeg fryser. Verden er litt grå. Skulle tatt på meg mer klær. Men klær er så tungt. Og tungvindt. Kaffen er kald. Sikkert fordi jeg stjal all varmen da jeg tok på den. I hodet mitt er det en klokke. En klokke som teller ned. På klokka står det 15 dager og 22 timer. Den er tiden til jeg er ferdig. Det er tiden når jeg skal legge meg ned på gulvet, la tårene renne av lykke og skrike om jeg tørr. La all kunnskap jeg brukte to dager på å lære meg fordufte ut av ørene mine som om den aldri var der. Tenke at det er over, tenke aldri mer, tenke nå er jeg fri, tanker som selvfølgelig er feil, for videregående er egentlig ingenting. Det er bare et lite springbrett, mitt første checkpoint.

Ellers er livet like grått som været. Russetiden var en bølge av spenning, men nå er jeg inne på trygt land igjen. Allikevel føler jeg meg dratt i mange retninger. Jeg aner ikke hva jeg vil. Jeg er ubesluttsom. Spesielt når jeg ikke vet hva jeg kan velge mellom. Det er så mange mennesker. De man digger, de man hater, de man er glad i, de man drar på fylla med, de man gjør skolearbeid med, de man kikker på i hemmelighet, de man baksnakker, de man ikke tørr å snakke med, de man helst vil slippe å snakke med. Noen ganger er det for mange i hver kategori. Det er plagsomt.

Shit, livet. Så dypt det er noen ganger.

jeg bare døde i noen uker

Hei. Lenge siden sist. Jeg er russ. Det er kult, men også et helvetes slit. Jeg er forpliktet til å drikke meg dritings, kline med flere enn jeg kan telle på fingrene og tærne til sammen, ta haugevis med knuter og ikke forholde meg til verken regler eller folkeskikk. Det høres gøy ut, hæ? Ja, det kunne det også være om meg jeg ikke hatt GÅTT PÅ SKOLE. Helvetesdrittfaensskole. Jeg blir helt gal i hodet av prøveeksamen etter prøveeksamen, presentasjoner, prøver og innleveringer. Derfor sitter jeg her og pugger til en teoriprøve i mediefag som jeg har om to timer. Så skal jeg dra på polet, kjøpe det jeg finner med høyest alkoholprosent med 18′års-grense, og ut å rulle med vanen!

Det er bare å holde ut. Ca tre uker til med shit nå, så er det over. 13 års skolegang over.

Jadda! Snart, snart..

helu

Det er tirsdag. Dagen er grå, men fin. Jeg og Marion var på kaffeglasset og kjøpte kaffe. Morgenkaffe er nødvendig. Og et lite snev av lykke. Nå sitter jeg her og venter i spenning på Roskildes Lineup Release http://www.rflive.dk/

Kjøpte meg solbriller igår. Og bikini. Men den har jeg ikke på meg.

jeg har funnet ut at jeg har en sykdom……

Raynauds fenomen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

		Raynauds fenomen (også kalt likfingre) er en tilstand hvor hendene blir veldig følsomme for temperaturendringer. Temperatursenkning kan utløse en triade:

1. Hvit - blodkarene i hånda trekker seg sammen slik at hendene blir hvite
2. Blå – deretter blir de blå (cyanose)
3. Rød – tilslutt blir hendene røde (hyperemi)

Dette har faktisk skjedd med meg mange ganger. Jeg har flere vitner (Petter og Ida). Det gjør på ingen måte vondt og er mer eller mindre lol. Tenk at jeg har en medfødt og uhelbredelig sykdom som heter likfingre! HAHAHAHHAHAHAHAHAHHAHHA

Jeg lover å ta bilde neste gang det skjer.

siden jeg først skriver….

så kan jeg jo oppdatere lås-dirkingen min. Jeg kommer nok aldri til å knekke koden. Det finnes ingen kode eller fasit på slike låser. Men det er som om jeg har dirket og dirket i årevis og endelig hørt et knekk i låsen. Et like “klikk”. Et lite håp. Som like gjerne kan være feil som riktig. Det er så vidt jeg tør å dirke videre. Istedenfor venter jeg. Jeg venter tålmodig, samtidig som jeg så vidt klarer å holde fingrene av låsen. Ikke fordi jeg skal låse opp noe stort og viktig og vakkert og dyrt. Ikke fordi jeg virkelig vil ha skatten i kista. Men fordi den er vanskelig. Fordi det tar tid. Låsen har utfordret meg. Og som det konkurransemennesket jeg er tar jeg den med glede, men ikke på strak arm. Jeg tar den med klumsete fingre og på glatt is. Det er en challenge. Det er spenning. Morro. Jeg nyter det. Og jeg hater å tape.

hei du som leser

Jeg vet at det finnes mennesker som leser denne bloggen, men jeg blir fortsatt overrasket hver gang noen nevner den. Den er ikke noe jeg reklamerer for. Tvert imot. Jeg holder den så skjult som mulig. Tankene jeg skriver her er private og de som forstår dem er ment til å forstå dem. Noen ganger er ingen ment til å forstå dem. En dag for ikke så lenge siden fikk jeg 60 visninger på en dag. Da ble jeg ganske overrasket. Gjennomsnittet ligger nemlig på ca 15. Jeg undrer i det hele tatt på hvem alle de 15 er fra. Hva i all verden vil få 15 stykker til å klikke seg inn på min blogg daglig? Og hvem er alle de 60 visningene fra? Jeg får helt fnatt, samtidig som jeg blir glad. Jeg vet ikke hva jeg kan si. Jeg vet ikke hva jeg gjør for at så folk mange vil lese det jeg skriver. Selv 15 stykker er mange. 15? Femten? FEMTEN? Noen av dere er vennene mine. Går dere inn på bloggen min tre ganger om dagen, kjære venner? Hvis dere gjør det er jo forklaringen enkel: ca 5 venner * 3 = 15 visninger.

Men hvor kommer de 60 fra????

Kanskje jeg skal bli kjendisblogger. Eller ikke. Kanskje jeg skal lage en ny og hemmelig blogg som ingen vet om. Nei. For jeg digger de 15 visningene hver dag. De fortjener en klem hver. Alle 15. Og et hjerte (<3).

det er en ting jeg virkelig ikke duger til. eller?

Det har skjedd et gjennombrudd. Det er ganske sykt. Ubeskrivelig, samtidig som det er veldig lett beskrivelig. Kan det virkelig være at jeg har knekket koden? Jeg måper. Fordi jeg trodde koden inneholdt egenskaper utenfor min rekkevidde. Jeg er ikke sjokkert eller overasket eller heldig eller glad. Jeg er stolt. For faen.

øyeblikk jeg vil ta vare på

(Takk til Mats for en liste med mange øyeblikk. Noen av dem står her, og mange nye er lagt til)

.

Eiriks utsjekk (”Noen ganger i livet møter man mennesker det er verdt å ta vare på. Jeg har en liste med ca 38 mennesker jeg har bestemt meg for å ta vare på resten av livet.”)
260 <3
Hansens mange inn og utsjekk, men spesielt ”Hele verden misunner meg fordi jeg bor i Norge. Hele Norge misunner meg fordi jeg bor i Oslo. Hele Oslo misunner meg fordi jeg går på Elvebakken. Og hele Elvebakken misunner meg fordi jeg er med i revyen”
Hansens utallige samtaler med far.
Espens tale siste dagen i vinterferien ”Materialistiske ting kan man måle, men ikke den kjærligheten som finnes i dette rommet.”
Julians mange koreografi-forslag og fantastiske danse-skills.
Pers meninger om absolutt alt og alle. “Hate-ing”.
Angrybirdsblikk med Nicolai
Jeg og Camillas stalker-sketsj til en av de første revytirsdagene
Max energi i blackboxen før lillefinalen
Trompetens endring på fjerde verselinje
Danseband-vors/middag hos Martinussen
Diverse nakne rumper backstage
Da angrybirdsballen ble skutt bakover
Da jeg falt første gang vi danset i regnet
Pers dance-moves. En fryd å se på.
Strand da han viste oss Cinemateket for første gang
Impro-dronningen Ylva
Ulriks dogg på brillene
Første gang Simen viste oss La Linea og hvor målløse alle var
Espens ”hva er døden?” utsjekk
Erlend, medieprod follow
Martin Andas innspill
Aktørgruppa på facebook
”Føkk systemet”
Shakeela, Shaniqua og Fa-Nay Nay
Espens facerape på Liv Maries iPad.
Usikker jente på face N-Y-D-E-L-I-G-S-T-E-!
Dagens smil-crewet som aldri kom.
Faggarevyen og hvor ræva den var. Afterparty hos Per med lillesøster Ida.
Lysene i kostymegangen.
Mikke Mikke mus. Ooooooo Yeah!
Espens småfrekke kommentarer til Ylva
The Circle of love and trust.
Ping Pong Ball
Negativ pølse på Oslopuls.
Ulriks oppvarmings-skills.
Sleepover hos Eirill x2
Tanis mange, mange, mange komplementer
Fittedansen
Sukkerkick under hele 10’ende forestilling
Sleepover med Jorid og Ylva
Kornetten til meg og Lill <3
Strand i ”Jeg har tenkt litt” på siste forestilling. Sett fra bakerst i salen med Lill.
Koserommet i intensivuka
Spikermatten
Jeg og Augdahls pilsing hos Per
Absurd
Casual
Min raske måte å ta på foundtation (leopard-mønster)
Erlend som brukte Celina sin foundation
Plakaten jeg lagde til kostymejenta mi, Aleksandra. STOLT.
Da vi så regnet for første gang
Innsjekk-steinen
Jeg og Alexandra som mimer Hansens fuck you-tale i blackboxen
Martinussens munching
Tanis vakre ben
Ylvas hullete strømper
Da vi strakk beina opp 30 ganger i den siste oppvarmingen
Mats og Strands tilbakemeldinger i pausen nest siste forestilling
Hansens utrykk i ”og-vi-kan-bli-så-store”
Felles impuls
”Tre skal alltid sitte”
Minirevyen
Hårspray
Eirills pornodrakt i gaga
Mullah i blackboxen før vi går ut
Da fosserne så regnet
Espens mail til Tora-hora
Meg og Camillas originale dans og tekst til ”vi setter .” og første gang vi viste den
Katja og Amanda i salen
Da Hanna spilte solo for å imponere Øistein og failet.
Da sang-Marianne presenterte seg og sin historie.
Da vi trodde vi skulle på plaza og bade i badebassenget på taket.
Siste forestilling.
Hara-søylen.
3x Peppes Pizza.
Verdens beste rektor!
Ine og Augdahls gaga backstage synging.
Møtet på Mitsu dagen etter premieren for å lese anmeldelse
Alle de dårlige revyene vi så.
Smilene til bandet i alle nummer.
Den siste utsjekken:
Kjærligheten.
Folk snakker om sola, jeg snakker heller om solsystemet, for her er det mange stjerner.
Takk for turen.
Espens siste ord. ”Jeg kommer aldri til å sjekke ut. Jeg kommer kun til å sjekke inn, igjen, og igjen, og igjen!”.

jeg overasker meg selv

Det er bare et ord som kan beskrive gårsdagen. “Lol”. Fordi jeg atter engang ler av meg selv. Fordi jeg atter en gang prøver. Fordi jeg håper, og jeg tenker at denne gangen blir annerledes, fordi jeg virkelig tror at jeg skal lykkes. Svaret er atter en gang nei. Jeg ler, fordi det ikke nytter å gråte. Fordi det ikke nytter å klage eller legge skylden på noen andre. Jeg spenner bein på meg selv. Jeg lager min egen felle for så å falle i den. Graven? Hvilken grav? Åja. Den jeg gravde til meg selv. Den jeg gravde for lenge siden, som bare blir dypere og dypere. Jeg vandrer rundt i håp om å ikke falle ned i den, i håp om at det ikke er min grav jeg graver. Overasket blir jeg, gang på gang, hver gang jeg mislykkes. Det overasker meg at jeg fortsatt ikke har gitt opp. Jeg ler av meg selv, fordi det ikke er noe annet å gjøre. Jeg lykkes i mange ting, og mange av dem har jeg sørget for selv. Men det er en ting jeg aldri har lykkes i, og jeg undrer og undrer, jeg prøver og prøver, men jeg finner ikke ut hva jeg gjør galt. Det er håpløst. Det er helt håpløst. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le.

i ufokus

Jeg myser, for lyset treffer meg midt i pupillene. Ingen fortalte meg at sola hadde våknet til liv igjen. Ingen sa at bakken var synlig igjen. Men det er den. Det er fint, like fint som cappuccino i en familiær kjeller i prinsens gate. Klokken er 15:00 på ettermiddagen og konsentrasjonen min er ikke til stede. Det er mandag, også kjent som dagen fra helvete. Ikke det at jeg vet hvor helvete er eller om det finnes noe helvete. Mandag er uansett dagen fra helvete. Idag derimot, er ingen helvetes drittdag. Det er jo sol, og jeg har ikke vært mentalt tilstede på skolen. 15:07. Jeg filtrerer tankene mine ned i tastaturet. I fanget ligger en historiebok og på skjermen lyser et blankt word-dokument mot meg. Historielekse. Det var planen. Merkelig. 15:10. Jeg drømmer. Om dagen og om natten, mer uvanlig og mer enn vanlig. Om 50 minutter skal jeg sminkes til en ny forestilling av Elvebakkenrevyen. Hodet mitt står på manuel fokus, og bokstavene i historieboka er uskarpe og uleselige.

Er det så enkelt? Skru om til autofokus?

15:21. 15:22. 15:23.

ring 953 61 201

.

det er deilig å gi faen

Det er revysesong og jeg har det bra. I løpet av de siste fire ukene har livet mitt blitt snudd opp ned, jeg er blitt en annen person med nye tanker og nye venner, og jeg vet ikke helt hva som befinner seg hvor og hvor jeg befinner meg i forhold til alt annet. Jeg tenker rett og slett mindre for tiden. Jeg prioriterer ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg er ikke sur og missfornøyd. Sammen med en fantastisk revygjeng slapper vi av når vi ikke er skjerpa. Vi lever og nyter vårt eget eventyr av humor, musikk og dans.

Det er rart å være tilbake på skolebenken, i en helt alminnelig historietime. Det er som å leve et dobbeltliv. Revyeventyret varer ikke hele dagen lenger, for nå må jeg i tillegg kombinere det med min gamle, kjedelige hverdag. De fire siste ukene har gjort så mye med meg. Jeg lurer på hvem jeg er blitt. Hvem var jeg før? Hvem er jeg nå? Hva skal jeg gjøre når revytiden er over?

Skal alt bli som før? Jeg håper ikke det. For jeg trives så godt her, i denne trygge boblen av fantastiske mennesker som ikke vil noen vondt, som ikke lager drama, som ikke krangler, men som er så unike og kreative at hver dag er som en lek.

Jeg undrer mye, samtidig som jeg gir faen. Det er deilig å gi faen.

Oslo er komisk om vinteren

Jeg har gjort en oppdagelse idag. Oslo er en svært komisk by om vinteren, og nordmenn blir svært komiske mennesker. Dette skyldes én ting: Snø. Gatene blir til skøytebaner og vannbasseng, og har du ikke falt pladask på rumpa minst én gang denne vinteren så er du ikke bare heldig, men også svært unik. Vår normale fem-minutters tur fra t-banen og hjem er plutselig blitt en 20 minutters hinderløype gjennom vann, gjørme og is, der målet er å komme helskinnet hjem. Den ellers så greie nedoverbakken er blitt til landets glatteste sklie, der menneskene sklir maraton nedover på vei mot jobb en stressa morgenen. Alle er forsinket og løper om kapp for å komme fram i tide.

Idag skulle jeg gå fra Elvebakken til Stockfleths, noe som også var en komisk reise. Den ellers fredelige turen pleier å ta 10 minutter langs Torggata, gjennom Youngstorget, forbi Eldorado kino og Café Sør, forbi Stortorget, gjennom Karl Johans gate, et kvartal ned Prinsens gate, og inn på hjørnet ved Dronningens gate. Når det er sol og sommer pleier denne reisen å være en hyggelig tur i byen. Men nå? Nei. Jeg blir ikke overasket av snøen, vannet og slafset. Jeg blir overasket av hvordan mennesker takler det. Vi er så rutinerte. Vi står på rekke og rad, venter på at alle er ferdig med å krysse dammene, vi følger hverandres lure omveier for å unngå vann i skoene, og vi tripper sammen på isen for å ikke falle pladask på rumpene våre. Vi ser ut som pingviner krysset med klovner, pakket inn i skjerf, luer, jakker og votter. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le. Dette er Norge om vinteren. Ingen idyllisk natur og dansende nordmenn i folkedrakter. Vi er klumsete pingviner som prøver å leve et normalt liv uten å bli søkkvåte på sokkene.

Dette var et impulsivt innlegg tatt fra Sabinas altfor mange unødvendige og tilfeldige tanker. Takk.

noen dager er som eventyr

Idag har jeg vært på skolen i 14 timer. Fra klokka 8 til kl 22. Mediefag, diplomprosjekt, revy, dans, sketsjer, svette, latter, smil, spenning. Jeg elsker dager som denne. Når kroppen er helt utmattet etter å ha gitt 110 prosent en hel dag. Da er det deilig å komme hjem, tenke på minnerike øyeblikk, undre på fremtiden, lukke øynene, og sovne.

På taket på Elvebakken.

jeg går med strømmen

Hei alle som leser. Hvor hen du er og hvem enn du er. Jeg slapper av for tiden. Jeg har det bra. Virkelig. Det har krevd mange revymøter, tanker og spørsmål for å innse det. Livet svinger. Endelig. Menneskene jeg møter er spennende, og jeg surfer på bølgen uten å være redd for å falle. Jeg går med strømmen, noe jeg synes er en fantastisk bra. Mange synes det er gøy å gå imot strømmen, men jeg elsker å gå med den. Jeg elsker å la bølgene føre veien for meg, å ikke vite hva som skjer bak hjørnet, å følge trender, følge med på nyheter, følge med på verden, være tilstede. Det er å gå med strømmen. Å være her. Å være her nå. Og nå. Og nå.

Nå sitter jeg på kaffeglasset fem minutter unna norsktimen på Elvebakken. Læreren sa at vi kunne jobbe hvor vi ville så lenge vi var tilbake til slutten av timen, så jeg tok på jakke og skjerf og trasket ut. På en lang onsdag er det deilig å få en liten pause fra skolepulten.

Dette gjør jeg nå:

surrealisme

Årets diplomprosjekt er i gang. Tema: SURREALISME. Ideene er å jobbe med ren og enkel surrealisme i bilder (fotografier). Nå sitter jeg i kantina for meg selv og tenker så det braker. Fyr løs om du har ideer.

masquerade

Stylet og fikset til maskeradeball! Får se om noen kjenner meg igjen.

skjermsparertempo

Jeg har så mange tanker, men jeg klarer ikke å få dem ut i fingrene, ned på tastaturet, ut i verden. Det er tanker som ikke består av ord, heller ikke bilder. Som en skjermsparer nesten. Farger, former som beveger seg i et avslappende og hypnotiserende tempo så du ikke klarer å ta øynene fra den. Det er tankene mine. De flyter. Hit. Og dit. Egentlig overalt. I det de fokuserer på den vakre blå sirkelen i midten transformeres den til en turkis, nei grønn, eller gul, oransje, rød, lilla…. Former som forandres. Former som forvirrer.

Jeg undrer hvor de vil ta meg med.

Ch-ch-check it out!

Sjekk ut bloggen til min bror Lucas: FIREDIGITAL

Hilsen stolt storesøster;)

@ work

Julaften, nyttårsaften og første skoledag er lagt på minnekortet i bakhodet, og 2011 er endelig her. Med alt snakket om russ 2011 og revy 2011 er det på tide at vi da, endelig, går inn i det nye året. Jeg har både gledet og gruet meg, fordi det siste halvåret på videregående betyr uendelig mye stress og mas, bestående av flere ting: Avgjørende skolefag, revy, russetid, eksamen, og samtidig skal jeg jobbe så jeg kan tjene opp penger til russetiden og ikke minst Roskilde til sommeren. Derfor sitter jeg her på jobb, en nedsnødd og rolig lørdag. Fire pils dunker svakt i hodet fra gårsdagens festeligheter, og kaffen fosser ned i halsen, kopp etter kopp. Reggae står på spillelista, og imens jeg tar en pause fra å skrive dette kommer en moderne og enda kjekkere Don Draper inn døra og bestiller en dobbel cappucinio. Senere skal jeg se Fagerborgrevyen og avgjøre mitt eget terningkast. Fin lørdag. Der gikk Don sin vei. Ja, ja. Fortsatt fin lørdag.

kakao og kalde føtter

Hei. Det er lenge siden dere har hørt fra meg her, men jeg lever fortsatt, og jeg fryser på tærne som alle dere andre. Jeg er blakk, jeg har ferie og jeg våknet kvart på ni idag etter en frydefull og ellevill tur ut med revyfolket. Nå er hodet klarnet med kakao, og jazzmusikken på Becca Coffeehouse suser inn og ut av ørene mine. Det er deilig å føle de kjente tastaturtrykkene under fingrene idet jeg skriver mine tanker ut i universet av et nett.

Men nå er det jul. Ferie. Dexter sesong fem. Og snø.

tattoo inspiration

Alle bilder herfra: http://www.tattoologist.com/

JEG VIL GÅ I DVALE

Jeg har mye på hjernen og mye å gjøre. Mye å lese og mye å skrive. Særemne meg hit og prøver meg dit, jobb til høyre og revy til venstre. I alt kaoset av skole, revy og jobb, finnes det også venner. Et sosialt liv, fester å dra på, partytirsdag, mandagskveld, kafebesøk og kinoturer. Hvor er tiden blitt av? Hvor er dagene i sofaen med Scrubs og kakao? Nå er det snø, snart er det jul, og i jula skal man slappe av. Nyte dagene, ferien og roen. Le og hygge seg, bruke tid på venner og familie. Høres det ikke fantastisk ut? Høres det ikke fredelig ut?

Jo. Men mest av alt, trist som det er, vil jeg bare gå i dvale. Trist som det er vil jeg helst ikke være sosial og glad og kreativ og spontan. Jeg vil legge meg under dyna og lukke øynene, kjenne varmen strømme gjennom kroppen, rolig pianomusikk i ørene, en malende katt ved føttene, og våkne opp igjen når leksene er levert, prøvene er bestått, når det er ferie og ingen bekymringer.

MY CAT AND MY CRIB, YO

Hadde lite på dagsplanen denne søndagen, så jeg stelte i stand hjemmekino med anlegg, puter og ikke minst tasty søndagsmat. Så bestemte jeg meg for å loke litt med mitt elskede 7D-kamera og ta noen bilder av rommet mitt, siden det for en gangs skyld var ryddig. I går var jeg vampyr, noe som var i overkant gøy for meg grunnet min lille fascinasjon for vampyrer. Hehe, du vet. Enda morsommere var det å åpne døra for barna i dag med vampyrtenner og spørre om de ikke ville ha blod istedenfor godteri. En slaskedag har det vært, og Mimi har vært like slask selv.

FØRST I KØEN

Idag sto jeg opp tidlig, ikke for å gå på skolen, ikke for å gå på jobb, men for å kjøpe meg kamera. Canon 7D. SYV-DE. Som en liten unge gleder jeg meg til å holde det nye kameraet i hendene, så jeg løper av gårde for å stå først i køen utenfor FotoVideo som har kameraet på messetilbud. 2500 kroner billigere enn normal pris. Klokken halv ni går jeg kald, trøtt og spent med en chailatte i hendene gjennom Yongstorget, forbi Kafe Sør og Eldorado Kino. Men idet jeg runner hjørnet til FotoVideo innser jeg det jeg både hadde håpet og ikke håpet på; ingen kø av fotonerder, ingen klappstoler, tepper og kakao. Jeg ser ingen, ikke en eneste levende sjel. Jeg er helt alene. Først i køen. Vel, det er jo bra på èn måte, for da er jeg sikra kameraet, men nei, jeg orker jo ikke å stå her i en og en halv time helt alene i kø. Jeg kunne ligget hjemme i senga mi nå, men istedenfor står jeg her frossen og kald og trøtt uten noen som helst grunn. Jippijay. Så jeg tar 37-bussen til Becca, lager meg en chailatte til og skriver dette her. Nå åpner FotoVideo om bare 35 minutter, så jeg skal nok komme meg avgårde. Hvis det skulle ha dukket opp en flokk av mennesker utenfor Fotovideo nå, så kommer jeg til å skrike. Høyt.

Ønsk meg lykke til. Peace out.

FRESH FEELING

Etter en dag med fire pærer ned i magen, et nytt prosjekt med nynorsk som hovedramme, første revymøte, dansere, sangere, skuespillere, aktører, ny innsjekk-stein og en god chailatte, ligger jeg i senga mi med mørket utenfor vinduene, et sovende hus, med rave-rosa chillebukser og Scrubs på macen.

The feeling is fresh.
Still cold, melting slowly.

Goosebumps.

Dripping down, one drop at a time.

Fresh. So fresh.

EAT IT

Nå er jeg tilbake på skolebenken etter en uke med høstferie. Vi jobber med elevbedriften vår FlashFoto, spiser pærer og gir folk forskjellige dyretitler i den lille, rare skogen som heter Media Tredjeklasse På Elvebakken.

Sabina: Katt (skogens jeger)

Petter: Elg (skogens konge)

Benjamin: Bikkje (skogens bikkje)

Filip: And (skogen morroman)

Stine: Rev (skogens luring)

Linda: Ekorn (skogens barnslige)

 

NÅ skal jeg bli sunn. lover. serr.

Hei og velkommen til Sabina slankeblogg!

Neida. Jeg skulle bare si at jeg er verdens dårligste til å være på diett, enten om jeg vil slanke meg eller avvende det usunne kostoholdet mitt som består av store, store, STORE mengder sukker. Jeg sitter for øyeblikket og spiser godteri fra sverige til frokost, med 24 colabokser på bordet. En typisk feriedag for Sabina.

MINE TANKER ER SLIK FOR TIDEN:

Særemne, lekser
iPhone og fester
Tøfler, slask i senga
Sukkerbelegg på tenna
Vekta stiger
Føler meg diger
Driter i trening
Det har da ingen mening?

Kaffelatte er så godt
Sa du epleskrott?
Sjokoladen i skapet
Vil du ha den tilbake?
En skål havregrøt
Vist var den søt!
Poter og laks
En håndfull av flaks
Friskere hud?
Valpefett?
Herregud!

Kaffelok

En vanlig arbeidsdag med far og datter på kafè :)

Jeg holder fast

Hjertet mitt sitter fast. Det klamrer seg til spydet så det ikke slutter å blø, så det ikke kan helbredes, men bare forblir et åpent sår. Jeg må holde fast, holde fast, holde fast, hvis ikke faller jeg ned. Ned i det jeg er så redd for; det ukjente. Spydet holder meg på plass, det holder meg her oppe, frisk, fin og sterk. Men også hard som stein, kald som is og forseglet med hengelås.

Hva skal til for at jeg skal slippe taket?

Lekser til helvette

Planen min idag var gyllen og fin:

1) Gjøre norsklekse på kafè. Fullført kl 15:45

2) Ta bussen hjem. Fullført kl 16:15

3) Spise yoghurt og snakke litt på skype. Fullført kl 19:00. (Over to timer senere enn planlagt….)

4) Gjøre lekser fra klokka 17:00 til ca 20:00. HAR IKKE ENGANG BEGYNT.

Konklusjonen er derfor: Dra aldri hjem for å gjøre lekser. Det går ikke! Alle lekser må fra nå av gjøres på kafè rett etter skolen. Det er noe magisk ved å gjøre lekser på kafè. De blir alltid gjort ferdig på veldig kort tid.

Nå kommer jeg til å sitte opp hele natta med drittleksa mi. Bare fordi jeg er dust.

Tilbake til gamle vaner

Jazzmusikk i øra. Kaffelatte på bordet. Jeg slurper det tykke melkeskummet fra kantene, før jeg åpner macen og kommer på at jeg har glemt å lade opp batteriet fullt opp. Stockfleth’s kjeller i Prinsens gate. Stedet jeg går når jeg trenger fokus og ro.

Idag er jeg tilbake til en av mine favorittvaner. Å dra alene på kafe for å skrible lekser. Det er så lite som distraherer meg her. Jeg kan skrive og jobbe uten å kjede sjela av meg. Det er ingen brødre, mødre, fedre, katter, TV-serier eller skypesamtaler som er i veien her. Bare meg, en kaffe og en lekse å gjøre ferdig. Den virker så mye lettere her, så lite skummel og farlig.

Men nå er det på tide å får den gjort. Dette oppsummerer hva jeg har gjort i helga:

omg hair

To uker med skole er snart forbi. Hvor lenge er det til høstferien? Neida, det lurer jeg ikke på. Skolen er ikke så værst for tiden. Men det er kjedelig å skrive om skole, så nå skal jeg skrive om hår! Dere skjønner, den tullete jenta bak tastaturet har nemlig ikke vært hos frisøren på ca fire år. Helt siden 9′ende klasse har jeg klippet, og i det siste også farget håret mitt selv. Men på lørdag, nå på lørdag, skal jeg til frisøren. Shiet.

Jeg skal ikke klippe meg, det klarer jeg sjæl. Men jeg har bestemt meg får å få farget håret mitt av en person med mer peiling enn av en person med null peiling aka. meg. Så etter mye tenking har jeg funnet noe jeg vil prøve ut.

Litt mørkere enn min egen hårfarge og med lyse striper. Altså ikke noen dramatisk forskjell.

Hva synes dere?

Har lyst til å prøve noe annet enn bare mørkebrunt eller lyst/oransje-brunt hår.

Domingo

Nå er det søndag, altså snart slutten på den første helga etter skolestart. Uka har vært morsom, interessant og med mange forandringer siden ifjor. Macen min er endelig tilbake, og jeg skriver på den i dette øyeblikk. Over skuldrene ligger mitt favorittteppe, på bordet står det en tallerken med sunn havgregøt laget med bare vann og havre, en kopp kaffe og et stoort glass med vann. Det er tydeligvis blitt en trend på MK å slanke seg, siden alle har gått opp i ferien. Snart skal mamma tvinge meg ut på tur i skogen, men først skal jeg nyte grøten min og se på tredje episode av True Blood sesong 3.

Første bilde med photobooth! <3<3 (Jeg ser ikke så fresh ut idag, dette var fra onsdag)

Dette jobbet vi med i ti timer på onsdag:

Nå spiser jeg dette:

Hello world

God morgen alle lesere! Klokken er 9, jeg er utrolig nok våken, og befinner meg i en historietime. Vi fikk fem minutter pause så jeg benytter sjansen til å skrive et innlegg. For første gang på lenge klarer jeg faktisk å følge meg i timen. Jeg sitter ikke bakerst med øynene i macen helt uinteressert om hva som foregår ved tavla. Motivasjonen er oppe å går igjen! Hurra for meg, og hurra for at det er dette året som teller mest.

Koffein og klassebytte.

Jeg sitter på en liten cafè på Grønland. Den er ikke åpnet enda, men snart ferdig opppusset. For et par måneder siden var veggene gule og dekket av skinnende gullfargede fliser, kjøleskapet var gammelt og skittent, det var ingen benker og bord her og ihvertfall ingen kaffemaskin. Nå lager jeg meg kaffe nesten hver dag og kan ikke vente med å ta imot kunder bak disken. Andre dag på skolen etter ferien er vel overstått og de nye klassene begynner å like hverandre et par hakk mer. Jeg går nå i klasse 3MKKCD med få av de jeg gikk i klasse 2MKKEF med. Noen har gått ut i praksis, noen har byttet skole, og vi som sitter igjen på Elvebakken det siste året har nå byttet over fra medialinja til ti timer norsk-linja.

Bare ett år igjen med skole, så er jeg fri. Om jeg gleder meg? Ja. Ja. Ja. Ja!

Denne laget jeg nettopp. Nå skal jeg hjem å se på Breaking Bad.

Breaking Bad, yo.

Elsker dere ikke å sitte i lenestolen, helt alene i huset, med en kaffe med snerk og favorittserien på TV? Klokka tikker, men jeg har god tid. Sommerferien er snart over, men det er egentlig helt greit, for hvor ille kan det være å begynne på den beste skolen i Oslo, med de beste menneskene i Oslo? Ikke så ille. Jeg gleder meg nesten.

Jeg har fått dilla på en ny serie som jeg oppfordrer alle til å se på: Breaking Bad! Siden jeg egentlig var klistra ved skjermen før jeg begynte å skrive dette innlegget skal jeg desverre si hadet får nå, og håpe på at jeg skriver igjen snart.

Skrivelyst tilbake, ey?

Skrivelysten har ikke vært tilstede de siste 12 dagene. Nå er klokken 02:58, jeg har kyllingsmak i munnen og pappas mac på bordet fordi PC’en er død og nesten drepte iPoden min. Jeg gjennomlivet den heldigvis ved å holde inne Menu-knappen og den runde knappen i midten i 8 sekunder etter å ha kasten den i bakken, slått den i bordet og skreket til den. Jeg er våken i hodet men sliten i kroppen. Rommet mitt er så ryddig som det aldri har vært før og lukter rart/rent. Jeg tilbrakte de to første timene idag med å rydde opp rotet etter den rotete sommeren. Desverre bare rotet inne på rommet mitt, det andre ville nok tatt meg litt mer enn to timer. Sliten og svett kastet jeg i meg en pita med kylling og løp til banen i høye hæler for å møte Veronica i byen. Vi trasket rundt i sola, svettet enda mer og kom gode og slitne fram til Caven klare for enda en kveld med ville ungdommer som skrek, danset og svettet til The Phantoms ære, tredje gang på Juvenile Rock Club. Imorgen starter Øya-festivalen 2010. Jeg håper jeg ser deg der.

Bilder fra Moravia:

Alle barna er hjemme i Oslo

Shocking news! Sabina har dummet seg ut igjen! For titusennihundredeogførtitoende gang. Jepp. Så mange ganger har jeg dummet meg ut, ikke èn gang mer eller èn gang mindre. Herlig hva? Tenkte bare dere burde få vite det.

Utenom det er ferien fortsatt grå når det gjelder været men ganske fargerik når det gjelder stemninga. Endelig har verden begynt å komme tilbake til lille Oslo og det er faktisk mulig å være ganske sosial for tiden. Jeg er inne ikveld av dem simple grunn at jeg er søkk møkk føkk blakk. Men om noen dager venter en forhåpentligvis ganske sinnsyk hyttetur med Øyafestivalen rett i hælene. Og nå er både jeg og lille Mimi mette, jeg chillern i sofaen og ser på teite TV-serier og hun har endelig lært seg å vaske seg, slik som normale katter gjør. Ha en fin ferie videre, kjære lesere!