FYRVERKERI

For øyeblikket sitter jeg på gulvet. Jeg sitter inne på det andre rommet inne på rommet mitt. Nå høres det ut som om jeg har et veldig stort rom, men det har jeg ikke. Vi skal rive veggen mellom disse to rommene, slik at rommet kan bli nogenlunde, eller egentlig ganske stort. Inne på dette rommet er det tre kommoder fyllt med klær, to pappesker med klær som jeg enda ikke har pakket ut, diverse puter, en rykksekk, andre pappekser med ting som forløpig ikke har noe sted å være, et klestativ, en TV som ingen bruker, og en vannpipe. Jeg hører på veldig rolig og avslappende musikk, og har samme tilstand i kroppen min. Jeg har faktisk trent yoga. 20 minutter for meg selv på en yogamatte i et halvmørkt rom. Nå er jeg ferdig, men jeg har fortsatt ikke reist meg fra gulvet. Dette er enda en av mine metoder for å roe ned tankene, så nå skal de få hvile helt til de må være på for fullt under matteprøven imorgen.

God natt.

Okay, mine kjære lesere og venner, nå skal jeg slutte å skrive emo-innlegg. Jeg har merket hvordan postene mine i det siste bare er depressive og negative. Jeg baklager, så nå skal jeg prøve å klargjøre hvorfor jeg ofte virker depressiv på bloggen min. Noe dere kanskje ikke vet om meg er at jeg ikke liker å være alene. Det som skjer når jeg er alene er at jeg tenker veldig mye, og veldig mye på ting som ikke gjør meg glad. Derfor har jeg et stort behov for å alltid være i nærheten av andre mennesker, slik at jeg ikke behøver å tenke så mye. Og når jeg er alene så ser jeg på TV-serier (for øyeblikket holder jeg på med Dexter), leser jeg bøker eller så hører jeg på musikk som får meg i godt humør. Problemet mitt er rettere sagt at jeg blir trist av å være alene. Det er grunnen til at jeg gjør så lite lekser, fordi da blir jeg tvunget til å sammarbeide med hjernen min, og hjernen kan noen ganger være en liten djevel.

Hvis noe av dette kom som et sjokk for noen så er jeg ikke overasket. Det er fordi når du ser meg så er jeg alltid glad, og det er fordi når du ser meg så er jeg ikke alene. Kanskje dette til og med er grunnen til at jeg blogger, slik at noen skal høre meg når jeg sitter alene foran skjermen.

Jeg er ikke så veldig utadvendt, selv om du kanskje skulle tro det, fordi jeg elsker å være sammen med andre mennesker. Men hele poenget med å være sammen med andre er at da kan jeg glemme hvem jeg er og alle tankene mine. Det gir meg muligheten til å slappe av, til å leve.

Så ja, dette ble kanskje ikke et veldig happy-happy-innlegg, men jeg trengte bare å få dette ut.

(Haha, er det ikke morsomt hvor mye lettere det er å snakke om personlige ting på nettet enn face-to-face til de du faktisk vil ha det ut til)

Fin helg med fine mennesker :)

Beklager. Jeg har ingen inspirasjon lenger. Ingen inspirasjon og ingen motivasjon. Hodet mitt består bare av spørsmål.

Hvem skriver jeg for?
Hvorfor skriver jeg?
Hva er det jeg vil at folk skal lese?
Hva er det folk vil lese?
Hvem leser?
Hvorfor har jeg ingen inspirasjon og motivasjon lenger?

Skal jeg være helt ærlig, så føler jeg meg ikke så veldig bra. Jeg har ingen grunn, så ikke spør.

Jeg elsker å fortelle folk at jeg ikke liker snø, at jeg ikke liker vinteren, at jeg ikke liker jula, og at jeg helst vil feire jul i et annet land, langt borte fra gaver og mas, heller med sol, strand og biff.

Folk blir sjokkert, og jeg nyter synet av deres åpne kjeft og store øyne, “hvordan kan en nordmann mene noe slikt?”, tenker de.

Men så dere vet det, jeg sier det ikke bare for å sjokkere. Jeg mener det av hele mitt hjerte. Jeg orker virkelig ikke snø og kulde allerede. Julenissen finnes ikke lenger, julebrusen og pepperkakene fyller alle matbutikkenes hjørner allerede i oktober, og julestemningen er, vel, borte.

Jeg har ikke noe imot familietreff, men jula har bare blitt enda en unnskyldning for å gjøre det mennesker liker best: å være egoistiske. Og ikke bare egoististe, men egoistiske med god grunn. Jeg blir nesten kvalm av alle pengene vi sløser bort på julestæsj. Det høres kanskje klissete ut, men holder det ikke bare å være glad i hverandre? Må vi virkelig stelle i stand denne store feiringen, danse rundt juletreet, gi hverandre gaver, bare for å se hverandre?

Men samtidig (merker at jeg motsier meg mye her), så har jeg ikke noe imot dere som kan nyte julen, og feire den uten å måtte tenke så altfor mye på hvorfor vi gjør alt mulig her i verden.

Men det er så deilig, så skinnsykt deilig, å bare reise bort fra alt maset, ligge på stranda å lese en bok, uten noen som helst bekymringer.

Nå har jeg sittet foran denne skjermen i 20 minutter og fortsatt ikka klart å komme opp med noe smart å skrive. For det er slik det har blitt, har jeg ikke noe smart å skrive, skriver jeg ikke i det hele tatt.

Fuck. Jeg skriver et dikt.

Søvnløse dager
Hodet har tatt ferie
Skjellett og muskler sitter kun igjen

Svart hvitt, ingen farger
La stillheten herie
Tankene vandrer, men kommer alltid hjem

Liv og røre, hvor er dere blitt av?
Kyss bak gardina, drama et krav?

Drømmer så små, galopp blir trav
Når fornuften har kommet, hvem er jeg da?

Det er som om kroppen min ikke orker mer. Som om jeg er syk, bare uten at jeg har feber, hodepine, dårlig mage eller lignende. Jeg er helt frisk, jeg er bare sliten. Og det er ikke det at jeg ikke orker noe som helst. Jeg orker mye, bare ikke like mye som før. Men jeg drar aldri ut på fredager lenger, bare lørdager. De fem hverdagene på skolen er blitt alt for mye for meg, jeg kommer ofte for sent, og i dag f.eks var jeg så sliten at jeg rett og slett ikke orket å komme meg opp av senga. Det er som om jeg slites ut av mye mindre enn før. Jeg massevis av energi til tider, men plutselig, så er all energien borte.

For å være helt ærlig, så er problemet mitt at jeg mangler motivasjon. Jeg har masse motivasjon til å drive med revy og ting jeg liker. Men motivasjonen min for skolearbeid er så gått som forsvunnet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut 1 1/2 år til med allmennfag og kjipe medielærere.

Og skal jeg være enda mer ærlig, så synes jeg den norske skolen suger. Den suger virkelig skikkelig hardt. 1 av 20 lærere er kanskje nogen lunde bra, mens resten er det rett og slett umulig å lære noe av. Jeg går media på Elvebakken, og forventer faktisk at lærerne skal være bedre der enn på Jordal ungdomskole. Jeg er veldig takknemlig for de bra lærerne på Jordal, som ga meg tonnevis med motivasjon til å lære i absolutt alle fag, og da jeg startet på Elvebakken, og det virket som om lærerne kunn hadde et snøfnugg med utdanning, så kan jeg ikke hjelpe mot at jeg mister motivasjonen.

Skolen er en pinebenk, og jeg orker snart ikke mer.

Det er sent. Igjen. Ikke litt sent, ikke sent til å være hverdag, men allikevel en hverdag, og allikevel sent. I det siste har jeg tenkt på en ting. Venner, kjærlighet, folk som står deg nær, folk du er knyttet til, folk du er med fordi du må, og folk du er med fordi du liker dem. Vi har alle litt av vært, vi har alle en person vi ser på som vår beste venn, de fleste har i hvertfall èn person de har er betatt av, forelsket i, seksuelt tilrukket av eller lignende, og vi har alle mennesker vi ikke liker, men som vi allikevel er tvunget til å omgås med.

Du vet når du starter på en ny skole, og alle prøver å bli så godt likt som mulig, og når det danner seg gjenger og noen gjenger er kulere enn andre? Hva skjer etter et år når slike gjenger blir oppløst, noen blir ekskludert fra gjengen, noen nye kommer inn, gjenger blandes og gjenger deles opp? Det blir koas. Det blir torden, orkan og lynnedslag. Vi tenker at familie er noe du er født inn i, noe du ikke kan velge selv, men at venner er dine venner fordi du liker dem og ønsker å være venn med dem. Det er feil. Det er mange du er nødt til å være venn med enten du vil det eller ikke. Og hvis du først er venn med en person må du plutselig være venn med 10 andre, men hvis du ikke ønsker å være venn med en person mister du plutselig 10 venner. Og skal du gi langt faen i disse reglene så ender du sannsynligvis opp med å være alene.

Hvorfor er det sånn?

Slik jeg lever mine dager for tiden er jeg nesten bare med folk jeg liker. Jeg kan godt innrømme at jeg ikke er den peneste eller mest populære jenta på skolen, eller den som har flest gutter etter seg eller den som er invitert på flest fester. Jeg fester når jeg føler for det, og fester med folk som gjør meg glad. Det er ganske ofte, fordi det er mange folk som gjør meg glad, og jeg er jo generelt en person som liker å omgås med mennesker. Men allikevel så orker jeg ikke kontakte folk som ikke kontakter meg tilbake, eller folk som har mange venner fordi de er kule, folk som er egoistiske og vil bruke meg for den sympatisk lytteren jeg er, folk som forstyrrer trynet mitt når det er en halvtime igjen til innlevering av en skoleoppgave, eller folk som finner seg nye, kulere og bedre venner istedenfor meg. Men skal jeg være helt ærlig, så trives jeg godt. Jeg er ikke fordomsfull og jeg liker de fleste menneskene jeg har rundt meg, men jeg orker samtidig ikke påtatte og falske vennskap. Jeg er med folk som jeg kan stole på, som bryr seg om meg, folk jeg kan le sammen med, folk som får meg til å smile.

Jeg orker ikke å prøve å være kul, jeg orker ikke å høre på pisspreiket til egoistiske venninner, og for å oppsummere gårsdagens revyfest, så orker jeg ikke å våkne opp med en hodepine som hadde laget rave-party i hele kroppen min dagen etter.

Revyfesten var forresten veldig festlig. Og det var en sammenkomst med mange mennesker jeg liker i veldig fine kostymer.

God natt.

Jeg heter Sabina Gabriela Brunstein
Jeg er halvt norsk og halvt argentinsk
Jeg går på Elvebakken VGS, Medier og kommunikasjon i 2. klasse
Jeg ble 17 år i forrigårs
Jeg skriver dagbok hver dag
Jeg har aldri hatt en kjæreste, og er veldig kresen når det kommer til gutter
Jeg sovner på skolen, t-banen og sofaen, men er lys våken når jeg skal legge meg om kvelden
Jeg vil bo i utlandet når jeg blir eldre
Jeg elsker alt innenfor musikk, dans og teater
Jeg elsker dyr
Jeg liker ikke tilstanden jeg blir i når jeg er full
Jeg står naken foran speilet hver dag og tenker på det jeg vil forandre med kroppen min
Jeg liker å snakke med barn på en voksen måte fordi jeg føler de forstår mer enn det vi tror
Jeg liker å tolke drømmene mine
Jeg ser på musikk og bøker som underholdning
Jeg elsker å kjøpe nye ting
Jeg hater når folk bruker homo eller jøde som skjellsord
Jeg klipper håret mitt selv og har ikke vært hos en frisør på ca 4 år
Jeg spiser ikke frokost i hverdagene
Jeg synes det var veldig avslappende og deilig den perioden jeg ikke hadde mobil på ca 3 uker
Jeg elsker å møte nye mennesker
Jeg gjør ikke lekser
Jeg har ikke som mål å bli rik når jeg bli voksen
Jeg har som mål å leve et så spennende liv at folk sperrer opp øynene og slutter å blunke når jeg forteller dem om meg selv
Jeg elsker sushi
Jeg lager mine egne øredobber
Jeg får nye ideer til filmer, bilder, design av klær og hus flere ganger hver dag
Jeg sover alltid med to dyner

Og det var litt om meg. Nå er det sent. God natt :)

00:11?? Hva er det for noe? Sa ikke jeg til meg selv at jeg skulle legge meg klokka 22:00 for å være uthvilt til å stå opp klokka 6? Jo. Jeg sa det. Jeg sier mye. Mye av det jeg sier er tull. Dette er ikke tull. Jeg mener det, men jeg for det ikke til. Argg. God natt, nå legger jeg meg.

En av de mange sangene jeg kunne hørt på repeat i 48 timer uten å bli lei:

Jeg leste gjennom noen gamle innlegg nå nettopp, og fant tilfeldigvis dette avsnittet:

“Det viktigste jeg har gjort i dag, som egentlig også var litt skummelt og sjokkerende, har jeg gjort nå nettopp, men det er dessverre så viktig at jeg ikke kan nevne det. Jeg kommer til å nevne det, når den tid passer seg.”

Jeg kunne absoultt ikke huske hva som var var så viktig at jeg hadde skrevet om det på bloggen uten å kunne skrive hva det var. Så siden jeg skriver dagbok hver dag, og har skrevet hver dag i nesten 2 år, så bladde jeg simpelthen opp på 29. april 2009 for å lese hva som hadde vært så skinnsykt viktig denne dagen, som jeg utrolig nok ikke kunne huske. Og hvorfor kunne jeg ikke huske det?

…Selvfølgelig, fordi det ikke var viktig i det hele tatt.

Nå skal dere få hele historien. Dere skjønner, en tid før denne “viktige” hendelsen trodde min gode vennine Ellinor at hun hadde en stalker. Hun hadde jo forsåvidt det på en måte, fordi det var en fyr som ringte henne noen ganger i løpet av en periode og sa ekle ting som jeg sikkert ikke burde gå nærmere inn på. 29 april 2009 får jeg en kommentar på bloggen min (http://fyrverkeri.wordpress.com/2009/04/28/fordomsfulle/#comments). Kommentaren er skrevet at en person som kaller seg for Herr. Dørknott, og Ellinors stalker kalte seg nemlig også for Herr. Dørknott. Så jeg ringte Ellinor i skjokk og forklarte henne hva som hadde skjedd, og da, mine venner, trodde jeg at jeg hadde nøkkelen til dette mysteriet. Når folk kommenterer kan jeg se IP-addressen til maskinen de har skrevet på. Jeg hadde altså IP-addressen til Herr. Dørknott. Så jeg bestemte meg for å bruke mine uber-nerde-skills for å spore opp IP-addressen, og jeg kom meg inn på litt forskjellige sider, men fant til slutt en addresse like ved Elvebakken. Dette hørtes jo ganske sannsynlig ut, så jeg og Ellinor bestemte oss for å dra dit neste dag for å finne ut hvem som bodde der. Endelig skulle vi ta denne Herr. Dørknott!

Som dere kanskje skjønner, siden jeg har sagt at dette aldri var noen viktig sak, så var det noen nære venner av oss begge som hadde skrevet kommentaren og en annen venn som hadde ringt Ellinor kun for å tulle med henne siden hun er så altfor lettlurt. Så det var altså ikke noen skummel pedofil eller noe slikt. Personen befant seg heller ikke i en gate rett ved Elvebakken, så min IP-addresse-oppsporing var uansett fail.

Så, ja, jeg følte det var på tide og fortelle dere om saken som en gang hadde virket så sinnsykt viktig. Nå er det bare noe å le av, og når jeg tenker over det, så er det vel egentlig like greit. God natt!

Utdrag fra “How to be Good” av Nick Hornby:

What you don’t ever catch a glimpse of on your wedding day – because how could you? – is that some days you will hate your spouse, that you will look at him and regret ever exchanging a word with him, let alone a ring and bodily fluids. Nor is it possible to foresee the desperation and depression, the sense that your life is over, the occasional urge to hit your whining children, even though hitting them is something you knew for the fact you would never ever do. And of course you don’t think about having affairs, and when you get to that stage in life when you do (and everyone gets there sooner or later), you don’t think of the sick feeling you get in your stomach when you’re conducting them, their inherent unhappiness. And nor do you think about your husband waking up in the morning and being someone you don’t recognize. If anyone thought about and of these things, then no one would ever get married, of course they wouldn’t; in fact, the impulse to marry would come from the same place as the impulse to drink bottle of bleach, and those are the kinds of impulses we try to ignore, rather than celebrate. So we can’t afford to think about these things because getting married – or finding a partner whom we will want to spend our lives with and have children by – is on our agenda. It’s something we know we will do one day, and if you take that away from us than we are left with promotions at work and the possibility of winning a lottery ticket, and it’s not enough, so we kid ourselves that it is possible to enter these partnerships and be faced only with the problems of mud removal, and then we become unhappy and take Prozac and then we get divorced and die alone.

Utraget ovenfor handler om en kvinne som simpelthen er frustrert over hvordan det lykkelige ekteskapet hennes har endt opp med å bli. Og jeg har tenkt på dette her, at er det ikke rart hvor viktig det er for oss mennesker og finne en person å leve resten av livet ditt sammen med og få barn med? Selvfølgelig, det ligger i vår natur, men i dagens samfunn har det utviklet seg til å bli så mye mer enn å bare leve sammen med en person du elsker og å få barn som du også elsker. Selv som ungdom er kjærlighetslivet noe av det viktigste som anngår oss og som styrer humøret vårt. Vi har alle som mål “å finne den rette”. Fordi vi ser for oss at denne rette, den skal være en prins eller en prinsesse som passer perfekt for deg og bare deg. Du ser for deg at hvis du finner den rette, vil du være lykkelig. Og det er vel egentlig det eneste vi vil, til syvende og sist. Å være lykkelig.

Selv er jeg singel, og har forsåvidt alltid vært singel. En flørt her, en flørt der, that’s it. Og jeg er lei av å gå å lete etter “den rette”, for som 17 år, så vil jeg uansett ikke finne en livsparter jeg vil ha barn med. Jeg ser på meg selv som veldig selvstending. Kanskje litt i overkant selvstendig. Jeg er knyttet til veldig mange, og har mange venner jeg er veldig veldig glad i og aldri ønsker å miste, og jeg liker å ha et kjærlighetsliv fyllt med tilfeldigheter og uforutsigbare situasjoner. Men motivasjonen min for å finne en livsparter er kanskje ikke like stor som andres. Jeg drømmer om å reise, gå på skole, jobbe, lære, leve livet på andre måter enn før, ikke bare finne en partner. Kanskje, når jeg har opplevd mye og reist mye, da kan jeg prøve å slå meg til ro. Men nå, så ung som jeg er, er det å slå seg til ro en utenkelig tanke. Jeg vil utforske og leve, ikke slå meg til ro i det hele tatt. Jeg vil danse, jeg vil feste, jeg vil le, jeg vil smile, jeg vil møte nye mennesker, jeg vil oppleve nye kulturer. Dette er det jeg vil nå. Akkurat nå, klokka 11 på en mandag 5. oktober 2009. Hvem vet, kanskje jeg vil noe helt annet om noen år.

Fremtiden er uforutsigbar. Det er alt jeg vet.

Har du noen gang likt noen så godt at du til slutt bare misliker dem? At du til slutt ikke engang kan tåle å se personens ansikt? Ikke fordi den er stygg, men fordi alt den gjør og sier er så idiotisk og irriterende at den rett og slett går deg på nervene. Du klarer ikke å slappe av med personen i nærheten, ikke fordi du er forelsket og nervøs, men fordi du må kontrollere deg selv for å ikke ønske å slå personen mitt i trynet. Og når du legger deg på slutten av en dag du ikke har sett noe til personen så tenker du, “så sinnsykt deilig det var å ikke se Bartulf idag”.

I det siste har jeg hatt det sånn med mer enn en person. Jeg har for første gang i mitt liv ønsket å slå en person mitt i trynet. Ikke fordi jeg tenner på å skade folk eller i det hele tatt ønsker å skade noen på noen som helst måte.

Jeg har bare lyst til å gi Bartulf et slag i trynet! Ikke brekke nesa til Bartulf eller få Bartulf til å gråte.

Men bare…. Gi Bartulf et slag i trynet.

(Hvis noen nå bekymrer seg for at jeg kommer til å gå rundt å slå ned folk, så er det bare å legge ned nervene. Sannsynligvis så kommer jeg til å få mer vondt i hånda enn de vil få i ansiktet, pluss at jeg både i edru og ikke-edru tilstand aldri ville turt å slå ned noen uansett….)