FYRVERKERI

Jeg sitter å funderer over hva jeg vil skrive om, ettersom jeg ikke skrev igår og derfor er nødt til å skrive noe idag. Denne posten er derfor på god vei til å bli ren tomprat. Fuck tomprat. Jeg skal fortelle dere alt jeg tenker på og har tenkt på idag.

En stor endring har skjedd blant venninnene mine. Dette kommer definitivt til å påvirke meg på en eller annen måte, har jeg funnet ut. Jeg trodde det skulle bli på en positiv måte, men for øyeblikket virker det som om noe er blitt grundig missforstått. Jeg vil ikke gå for langt inn på dette, men jeg håpet bare på at mennesker kunne legge sammen to og to og innse at det blir 4, istedenfor å late som om det blir 5. Jeg ønsker uansett ikke å være den som må forklare at 2 + 2 = 4 (i følge alle menneskers tankegang bortsett fra Thom Yorke). Selv om noen synes at 5 er et mye kulere tall, så er det bedre å innse at 4 er 4, og 4 kommer det til å være.

Det kan hende jeg overdriver litt her og ikke vet helt hva jeg snakker om, bare så det er sagt. Men siden jeg skriver om det jeg tenker på akkurat nå, så er det nøyaktig dette som fyller hjernen min, uansett om det er sant / logisk i det hele tatt.

Neste tanke: Jeg vil trene og bli sunn. Ja, nå tenker dere, Sabina har spiseforstyrrelser og vil slanke seg! Da sier jeg bare, hvem, HVEM, H.V.E.M vil innerst ikke gå den noen kilo om de har muligheten?

Svært få. Og ja, vi snakker om kvinner. Menn vil opp, de vil bygge muskler.

Men jeg tuller ikke når jeg sier at jeg vil bli sunn. Jeg vil klare å beherske meg selv godt nok til å klare meg en hel dag uten å spise noe søtt. En dag høres ikke mye ut, men for meg er det faktisk veldig vanskelig. Jeg sier ikke at jeg kaster i meg kaker og brus, for det gjør absolutt jeg ikke. Jeg drikker ikke brus, det trenger jeg ikke. Det eneste sukkerholdige jeg har spist idag er 2 enkle cortadoer (kaffe, for de som ikke viste det) med litt Irish Cream (søt sirup), en Kick-lakris, og en bitteliten bit av mammas blåbærkake. Dette er IKKE mye i forhold til hva andre spiser hver eneste dag. Men problemet er at jeg virkelig må kontrollere meg for å ikke kjøpe masse kaker og godteri og bare gi faen i min lille personlige godtelov. Dette er problemet, for jeg vil ikke være avhengig av søtsaker lengre. Jeg har blitt mye bedre enn jeg var før, men når jeg først har kommet så langt, så hvorfor ikke bare bli uber-mega-super-drit-sunn?

Dette var mine tanker for i dag, og de var vel egentlig ganske personlige og uinteressante for deg, men men.

Min blogg, mine tanker.

Og takk for at du tok deg tid til å lese bloggen min, det mener jeg faktisk. Jeg setter virkelig pris på alle som leser, så det er bare å kommentere og si “Hei, her er jeg, og jeg leser bloggen din, så sett pris på meg!” For da vil du få en jævlig høy pris satt å deg.

God natt.

Noen ganger hadde det sikkert vært praktisk å ha så liten hjerne, da slipper man å tenke så mye.

Idag har jeg jobbet på kafeen, der jeg fikk besøk av min bloggveninne Regine, også, helt ut av det blå, fikk vi plutselig to V.I.P-billetter til Vålerenga – Molde-kampen idag. Vi er kanskje de siste personene i verden som ville funnet på å dra på en fotballkamp, men V.I.P-billetter kan man vel ikke si nei til :)

Nå skal jeg ut på bursdagen til Franchesca sammen med Ellinor!

Hva skal du ikveld?

Åja. Sant det. Jeg har en blogg. Beklager (til de som bryr seg) for at jeg har tatt meg fri den siste uka. Dere skjønner, jeg går ofte rundt å tenker på innlegg jeg vil skrive, men når jeg kommer hjem, så orker jeg liksom ikke å sette meg ned å skrive alle tankene på nytt. Det betyr vel egentlig ikke hvor mye jeg tenker på når jeg aldri får skrevet det ned, så nå… Er jeg tilbake.

For øyeblikket sitter jeg på skolen og jobber med et gruppeprosjekt. Eller, for øyeblikket skriver jeg et innlegg, og for 3 minutter siden leste jeg bloggen til Regine, men for 5 siden jobbet jeg med gruppeprosjektet. Siden vi enda ikke har fått uteldt Macer, så er vi nødt til å låne noen eldre Macer til dette prosjektet som gjengen i 2MKEF nå sitter å loker på. Jeg får faktisk ta den med hjem for dagen, så dette blir begynnelsen på min karriere som nerd! Jeg har nemlig bestemt meg for å bli nerd, skjønner dere. Jeg skal se skikkelig kul ut, gå rundt med speilrefleks og Mac og høre på iPod, og kanskje til å med bruke briller (uten styrke).

Takk for idag!

Første uka på skolen har vært… ja, egentlig helt lik som en hver skoleuke på Elvebakken. Det var som å komme tilbake første mandag etter siste skoledag. Utenom at vi nå bor i kjellern, får Macbook Pro, har nye lærere og noen nye elever, men MK på Elvebakken vil alltid være det samme.

Vi har drevet med et prosjekt de siste dagene der vi skulle presentere hver base (A, B, C, D, E OG F). Jeg går i E. Vi måtte lage en film, et bilde, en sang eller et slagord, og en logo. Temaet vi valgte var Fengsel, siden vi bor i kjellern og har gitter på vinduene… Selvironi må man jo ha! Og skal få lagt ut videoen så snart vi får macer.

Ellers har jeg mitt eget lille Nick Hornby-marraton, der jeg skal lese alle bøkene han har skrevet etter hverandre. Nå holder jeg på med en bok som heter Slam. Dette er en bok litt mer rettet for ungdom enn hans andre bøker, men alt han skriver er jo underholdene og spennende, så alle hans bøker er nok å annbefale.

Og ellers skal jeg på Pararølp idag, der det kommer til å være 200 mennesker (så mange er ihvertfall attending på Facebook), og folk skal grøftefylle som de aldri har gjort. Håper jeg.

Jeg gleder meg til å drikke Calsbergene mine.

Ha en fin helg, alle blogglesere!

2MKE som fengselsfanger…

Den siste tiden, egentlig hele sommerferien, har jeg bare merket hvordan kroppen min har lengtet etter å danse. Jeg elsker dans. Jeg elsker å svinge og bevege kroppen min til musikk og rytmer.

Igår dro jeg på Circle og tok en time med Lyrical Hip Hop, med Huyen som danselærer (dere kjenner henne kanskje fra dansefeber). Det var helt fantastisk deilig. Jeg har drevet med jazz og ballet, men er nå temmelig lei av disse sjangrene ettersom jeg har funnet ut at jeg sannsynligvis aldri kommer til å bli noen proff danser, og jeg heller derfor vil slå meg løs med hip hop enn å holde ryggen stiv, og det eneste som svinger er doble pirruetter. Ikke ta meg feil, jeg elsker jazz og ballet, men nå var det bare helt sinnsykt fristende å prøve noe helt annet.

Jeg synes alle burde danse. Dans gjør deg glad, det er bra for kroppen, hjelper på kordinasjon og konsentrasjon (ihvertfall på meg), og man blir myk og smidig.

Også er det bare helt vannvittig gøy.

Jeg slo av en prat med Huyen etter timen for å spørre litt om hvilke klasser jeg burde ta og hva de forskjellige sjangrene var, og denne hyggelige lille damen ga meg en haug med info, og gjorde meg motivert til å prøve ut en del andre sjangre, som: Dancehall (Jamaikansk Reggae), Ragga Hip Hop (litt samme type), vanlig Hip Hop (for grunntrinnene i Hip Hop), Boogaloo (husker ikke helt hva det var), og kanskje hvis jeg tørr, House Hip Hop (Mye jobbing med beina, litt crazy…)

Jeg gleder meg!

… Alt jeg trenger nå er penger.

Et av de kuleste dansenummerene og feteste danserne noensinne. Uansett om du har sett denne videoen før råder jeg deg virkelig til å se den igjen. Den er simpelthen D.E.I.L.I.G.

Jeg har nettopp kommet hjem fra årets andre dag på Øyafestivalen. Jeg har sett mitt nummer 1. yndlingsband, Arctic Monkeys.

Det var rart, og spennende på en måte, fordi jeg har likt dem så sinnsykt lenge, eller det vil si, siden de startet, siden deres første sanger ble spilt på CD-spilleren min, da de var mye mindre kjente enn de er nå. De fikk meg til å oppdage musikk, på den måten jeg ser på musikk i dag. God musikk. Hvis jeg skal beskrive nøyaktig hvordan type musikk jeg liker, så er det sånn musikk som Arctic Monkeys spiller. De er helt originale, og har sine egne trekk som jeg rett og slett elsker. Dere aner ikke hvor mange personlige minner jeg har med dette bandet. Da alle barna på Jordal hørte på Hip Hop og R’nB, hørte jeg på Whatever People Say About Me, That’s What I’m Not, og senere Favourites Worst Nightmare. Jeg kan alt utenatt, og blir aldri lei noen av sangene.

Jeg kan vel kalle meg en skikkelig blodfan. Noen synes kanskje det er teit å være blodfan av et veldig kjent band, men det er ikke teit, det er egentlig litt trist.

Fordi mens jeg står der i mengden av mennesker på konserten, liten som jeg er, på andre rad, klemt mellom store svette menn, og synger av hele mitt hjerte fordi mitt yndligsband står kun noen meter foran meg og synger sangene som åpnet øynene mine for god musikk og har gitt meg den musikksmaken jeg har i dag, så vil aldri Alex Turner vende øynene sine mot meg og forstå hvor mye mer dette betyr for meg enn det det gjør for han. For han er dette bare enda en konsert, enda en gjeng med gæærne fans som hyler og skriker etter hitsa de alle vil høre fordi det er de eneste sangene de kan utenat.

Har jeg lov til å føle meg litt mer spesiell enn de fleste andre på den konserten? Jeg føler det, og man føler da ikke ting uten grunn. Jeg merket hvor mange av de som sto foran bare sto der for å høre Mardy Bum og When The Sun Goes Down (de spilte verken eller) , og fordi det er “kult” og “kjempegøy” og dytte på folk og lage leven på konsert.

Jeg skulle nesten ønske de var mindre kjente, så de som faktisk satte pris på musikken kunne få nyte den, og at bandet faktisk ville sett deres virkelige fans istedenfor alle de liksomfansa som omringet meg.

Beklager hvis jeg høres slem ut. Det er lov å være liksomfan. Jeg er liksomfan av mange band selv.

Jeg synes bare det er litt trist at den ene gangen jeg virkelig er langt fra liksomfan, så vil ikke Arctic Monkeys se noen som helst forskjell på meg og de andre.

Men nå har jeg sett dem, og jeg trodde aldri det skulle bety så mye for meg som det gjorde. Jeg skulle ønske de viste det, at de viste hvor mye noen menneskers musikk kan gjøre for andre menneskers ører.

505, en av mine favoritter, og definitivt en av deres beste sanger.

Under to uker til skolestart. Nå er jeg hjemme fra hytta, som var… ja, ubeskrivelig på alle mulige måter. Men bra, bra, bra. Idag skal jeg til Marte som jeg ikke har sett å alt for lenge, også kommer hun til meg noen dager. Uka etter er det Øyafestivalen! Det blir herlig! Også starter skolen.

Nå skal jeg tenke litt gjennom denne sommerferien. Jeg sa i mitt forrige innlegg at den hadde vært dødskjedelig og sannsynligvis den verste sommeren noensinne. Men den har ikke det. Det har skjedd helt sinnsykt mye denne ferien, livet mitt har gått veier det aldri har gått før, men det viktigste jeg føler, det er at jeg har funnet meg selv.

Hodet mitt er klarere. Jeg vet de stedene jeg hører til, og jeg sier stedene fordi jeg vet at det er flere steder. Jeg vet mer av hva jeg vil med livet mitt. Jeg vet mer av hva jeg vil oppnå. Dette er deilig, fordi dette er spørsmål som jeg egentlig aldri har fått noe klart svar på.

Men jeg føler meg trygg.

Jeg er trygg på livet mitt på veldig mange måter, jeg kan ikke si alle, for jeg er ikke trygg overalt, men mange steder.

Det er diggbart, og det gjør det ekstremt mye lettere å nyte livet.