Jeg fryser. Verden er litt grå. Skulle tatt på meg mer klær. Men klær er så tungt. Og tungvindt. Kaffen er kald. Sikkert fordi jeg stjal all varmen da jeg tok på den. I hodet mitt er det en klokke. En klokke som teller ned. På klokka står det 15 dager og 22 timer. Den er tiden til jeg er ferdig. Det er tiden når jeg skal legge meg ned på gulvet, la tårene renne av lykke og skrike om jeg tørr. La all kunnskap jeg brukte to dager på å lære meg fordufte ut av ørene mine som om den aldri var der. Tenke at det er over, tenke aldri mer, tenke nå er jeg fri, tanker som selvfølgelig er feil, for videregående er egentlig ingenting. Det er bare et lite springbrett, mitt første checkpoint.
Ellers er livet like grått som været. Russetiden var en bølge av spenning, men nå er jeg inne på trygt land igjen. Allikevel føler jeg meg dratt i mange retninger. Jeg aner ikke hva jeg vil. Jeg er ubesluttsom. Spesielt når jeg ikke vet hva jeg kan velge mellom. Det er så mange mennesker. De man digger, de man hater, de man er glad i, de man drar på fylla med, de man gjør skolearbeid med, de man kikker på i hemmelighet, de man baksnakker, de man ikke tørr å snakke med, de man helst vil slippe å snakke med. Noen ganger er det for mange i hver kategori. Det er plagsomt.
Shit, livet. Så dypt det er noen ganger.
Her var det mye å kommentere på, men egentlig vil jeg mye heller bare få snakket med deg IRL så vi kan være dype sammen som det er altfor lenge siden vi har vært! :) Også håper jeg at jeg er i en kategori som ikke er dum da.